Avatarene kommer! – kuratorens forord

av Marianne Zamecznik

foto: Stephen Joseph Hutton

foto: Stephen Joseph Hutton

 

Å være «kurator» for avgangsutstillinger og det å jobbe med studenter er svært spennende. Jeg skriver kurator i hermetegn fordi man egentlig ikke utøver noe kuratorvirke i ordets rette forstand når man ikke velger deltagerne i utstillingen og et overbyggende tema er erstattet med et konkret formål; å lære bort formidling til studenter som avslutter et studie.

Det å møte 23 snart ferdig utdannede kunstnere på tampen av en høyere utdannelse er et privilegium og et stort ansvar. Et privilegium fordi man får bli nært kjent med deres arbeid og prosesser og fordi man kanskje får være en del av den prosessen. Et stort ansvar er det fordi mye står på spill; studentene er snart kollegaer, og de siste beslutninger skal tas om hvordan et kunstprosjekt som er utviklet over to år skal presenteres.

Avgangsutstillingen er en av fire emnekategorier i masterstudiet: Formidling og avgang, som gir 15 studiepoeng og som foruten formidling også skal inneholde profesjonsforberedende temaer.

For å lære studentene om formidling av eget arbeid og samtidig bidra til nytenkning innen avgangsutstillingens format, valgte jeg å gjøre noen ukonvensjonelle grep som utfordret både studentene og skolen:

For det første ba jeg studentene om å lage sine egne, individuelle avgangsutstillinger, der de skal definere den optimale måten å presentere avgangsprosjektet sitt. Målet med dette er todelt: å trene studentene i å tenke inn den ideelle presentasjonen av verket allerede på ide-stadiet, og at denne tankegangen informerer alle ledd i prosjektets utvikling – uavhengig av ytre parametre som status, besøkstall, budsjett, plass, og så videre som ofte representerer begrensninger for hva som er mulig og nødvendig for at verket skal kunne ansees som komplett. Det andre er å simulere en situasjon som ligner på den de vil befinne seg i når de er ferdige på skolen – der de må organisere ting selv, ofte uten budsjett, og gi de trening i å hanskes med utfordringene som venter utenfor skolen samtidig som de har tilgang til veiledning og en institusjonell ramme som gir trygghet.

Den utstillingen vi skal lage sammen, som åpner 6. juni på Galleri Seilduken på KHiO, utgjør del 2; her skal studentene ikke vise eksamensarbeidene sine, men representasjoner av de individuelle utstillingen de har laget. Disse representasjonene, som vi etter hvert har begynt å kalle avatarene, skal formidle utstillingene deres istedenfor å vise til arbeidene direkte.

 

Mange ulike former for utstilling

I år har avgangsutstillingen derfor funnet sted på forskjellige tidspunkt under hele skoleåret. I de fleste tilfeller tok de individuelle avgangsutstillingene form av solo-presentasjoner, selv om flere valgte å gjøre ting sammen. Studentene skulle bestemme alle parametre for utstillingen uavhengig av praktiske begrensninger, som sted, budsjett med mer. Hvorvidt utstillingen ble realisert eller ikke var ikke viktig. De kunne gjennomføre sine utstillinger som modeller, men de fleste valgte å realisere sine individuelle prosjekter som en eller annen form for visning. Jeg oppfordret også studentene til å tenke veldig åpent om hva en utstilling kunne være; fokuset skulle være formidling og det var viktigere å tenke nytt og individuelt tilpasset enn konvensjon. Det er slående hvor mange ulike måter de til slutt valgte å presentere prosjektene sine på:

Therese Mathiesen viste verket sitt i rammen av en gudstjeneste, der verket ble inkludert i prestens preken. Signe Arnborg Løvaas har vist arbeidet sitt i fojéen på Det Norske Teateret og på Tegnerforbundet. Espen Tangen Samuelsen har formulert avgangsutstillingen sin som en forelesning om plasma som ble inkludert i utstillingsprogrammet til Svartjord. Svartjord er navnet på en gruppe opprettet av studentene Luca Andreotti, Siren Elise Dversnes Dahle, Mari Østby Kjøll og Yola Maria Tsolis. De laget utstillingen Prindsekjøkkenet, som fikk navnet etter et lokale i Storgata 36 de fikk leid av Oslo Kommune. Svartjord vil holde til på denne adressen også i fremtiden.

Helen Tolaas Coward og Therese Mathiesen har ført en dialog mellom seg i løpet av de to årene på master og bestemte seg for å lage utstilling developing (daily routines) sammen der de performativt fortsatte å installere objektene gjennom utstillingens varighet. Iulian Bulais prosjekt tar blant annet for seg opphavsrett i forhold til Sinnataggen, som han har laget 70 kopier av og vist i forskjellig sammenhenger, blant annet på Oslo Kunsthavn. Prosjektet har blitt presentert på radio, TV og i dagspressen. Rebelica Angecca har installert sine håndlagde bøker både på bokhandelen Cappelsens Forslag og på skolens bibliotek, der hun har bedt ”vertskapet” om å delta i formidlingen gjennom tekstbidrag. André Jarnvig Jensen valgte å gjøre sin avgangsutstilling i form av en «battle rap» på Blå i februar, et format han har jobbet med i flere år og der språket står i fokus.

Victoria Günzler har kuratert en dobbelutstilling med ulike fokus på det keramiske materialet og hjemmet som kontekst og der hun også har inkludert keramiske arbeider laget av designere. Merete Joelsen Aune viste sin soloutstilling på galleri BOA i forbindelse med Oslo Open i april. Anette Krogstad har arrangert en rekke måltider der tallerkene og maten som serveres er bilder som animeres av de spisende gjestene. Monica Flakk er en av de få studentene som har valgt å formulere utstillingene sine som modeller og laget skisseprosjekter for galleri Riis og 1857.

Dette er bare er bare noen eksempler på de ulike måtene studentene har valgt å løse utfordringen.

Studentene har med dette bevist at den ideelle måten å vise sine avgangsprosjekter ofte er avhengig av kontekster som er spesielt tilpasset deres individuelle behov og ikke den klassiske gruppeutstillingen der alle får en tilmålt plass i en generisk ”white cube”.

 

Avantaren

Det er imidlertid den delen som angår «avataren» som har vekket undring og reaksjoner blant studentene, men også blant lærerne på skolen. Det er ikke rart, for en lignende utstilling har etter min viten aldri vært gjort før. Det finnes derimot mange eksempler på situasjoner der kunstnere formidler arbeidet sitt på andre måter enn å vise frem selve verket: kataloger, tekster, fotografier, portfolioer, websider, forelesninger, selvpresentasjoner, søknader, rapporter, artists statements, modeller, skisser og så videre.

Disse kategoriene kjenner vi alle til, og de er en form for paraproduksjon som iblant løftes opp, diskuteres og analyseres, men oftere bare brukes av rent praktiske årsaker. Derfor utvikles ikke disse formene for produksjon i noen særlig grad, men forblir ganske konservative kategorier.

 

Med avataren ønsker jeg å bidra til nytenkning på nettopp hvordan para-produksjonen kan ta ny form og presenteres i en utstilling. Para-produksjonen kan tilgjengeliggjøre den kunstneriske metoden, og målet er at studentene skal kunne lære seg å både formulere og formidle metoden som en del av arbeidet.

Hvordan avatarene skal se ut og hvilken formale og innholdsmessige kvaliteter de skal ha er helt åpent. Avataren er en ny form, funnet opp for dette formålet og jeg har oppfordret studentene til å tenke nytt. Avatarutstillingen har vekket både positive og kritiske stemmer, spesielt fordi studentene ikke skal vise eksamensarbeidene sine på den felles utstillingen som finner sted på skolen, som er den offisielle avgangsutstillingen.

Å bryte med forventningene har også positive sider. Avataren er ment som en bidrag til diskusjonen om formidlingsstrategier for kunsthåndverket. Kunsthøyskolen i Oslo viser med denne utstillingen at formidlingsstrategier diskuteres aktivt gjennom å gjøre nytenkende avgangsutstillinger.

 

Kunsthåndverkets taksonomi

Tittelen for utstillingen er en hel setning hentet fra Michel Foucaults The order of Things, An Archaeology of the Human Sciences hvor han refererer til en Jorge Luis Borges tekst som fikk ham til å le. Tittelen går som følger;

 

«Teksten siterer «et visst kinesisk leksikon» hvor det heter at dyr inndeles i følgende grupper: a) dyr som tilhører Keiseren, b) balsamerte dyr, c) tamme dyr, d) pattegriser, e) sirener, f) fabeldyr, g) løshunder, h) de dyr som inneholdes i herværende klassifikasjon, i) som løper rundt som gale, j) som er utallige, k) som tegnes med en svært fin pensel av kamelhår, l) etcetera, m) som nettopp har knust vannkrukken, n) som på en lang avstand ser ut som fluer.»

Michel Foucault (1966): Tingenes Orden, Spartacus Forlag, Oslo 2006

 

Som tittelen antyder er formidlingsstrategien for årets avgangsutstilling ment å bidra til å fremheve forskjellene mellom studentenes prosjekter i stedet for å fremheve deres likheter.

 

Dette henger sammen med at kunstfag/kunsthåndverk/det materialbaserte feltet etter min mening opererer med ulike taksonomier på en annen måte enn andre kunstfelt, som følger mer likartede prinsipper for modernistisk «renhet». Det vil ikke si at kunsthåndverkfeltet ikke streber etter renhet – for det gjør det absolutt, men kunsthåndverkfeltet er sammensatt av flere ulike fagfelt, definert av blant annet materialer, teknikker, objektkategorier, som hver har sine ulike prinsipper for «renhet» og som fører egne diskurser.

Fokuset på materialets egenskaper medfører at fagfeltet er svært komplekst, selv om man velger ett eneste ord, enten det er «kunstfag», «kunsthåndverk» eller «materialbasert» – for å beskrive det.

Måten kunsthåndverket som felt forsøkes formidlet (ikke bare på KHiO men også gjennom Norske Kunsthåndverkere og de ulike institusjonene) går ut på å samle dette komplekse feltet under ett sannhetsregime. Det som egentlig er komplekst, forsøkes å defineres under en samlende identitet. Man spør stadig «Hva er kunsthåndverk i dag?».

Borges kinesiske leksikon, der diametralt motsatte og motsigelsesfylte taksonomier eksisterer side om side, er en måte å definere feltet kunsthåndverk som bestående av mange ulike sannhets- og renhetsregimer. Det er en måte å si at måten disse kunstnerne jobber på, deres metode, må legge premissene for hvordan de blir lest. Disse ulikhetene synliggjøres best gjennom formidlingen.

 

Opplegget for avgangsutstillingen fokuserer på å synliggjøre forskjeller mellom de 23 studentene, forskjeller som legger premissene for hvordan man skal avlese arbeidene deres – i forhold til deres metoder og hvordan de på forskjellig måter aktiviserer diskurser, istedenfor å forsøke å samle de innenfor en felles lesning. Avatarene krever at betrakteren må arbeide for å gå inn i arbeidene deres på «riktig» måte, i stedet for å bruke forslitte begreper som feilaktig forsøker å skrive dem inn i konstruerte overbygninger.

 

Marianne Zamecznik er en frilans kurator bosatt i Berlin og Oslo kurator for årets avgangsutstilling.

24. mai 2014
Skrevet av Marianne Zamecznik